fredag 17. september 2010

Å leve i eksil.

I går fikk vi høre en mann som heter Mansur Rajih, og oversetteren Maria Aamo Reme snakke om livet til Mansur.

Mansur levde i Jemen og var 23 år gammel. Han hadde bryllup og hadde nettop giftet seg. Han var politisk aktiv og skrev artikkler og dikt på universitetet om landet sitt. 2 år senere, på natten kom de. De tok han vekk fra hjemmet sitt, fra familien hans, og vekk fra alt sollys. Han ble satt inn i fengsel på grunn av han hadde egne meninger om landet sitt. Han ble satt i fengsel under bakken, i en celle som er 2*2 meter. Veggene, taket og gulvet var av stein, og det var ingen steder å sove og han fikk bare gå på do en gang om dagen.

Etter 2 år i fengsel, trengte han noe å skrive på for å få ut det han tenkte på. han fikk penn og tobakkpapir han fikk skrive på. Han fikk skrevet mye ut til aviser og folk på utsiden av fengselet. Og folk fikk vite hvordan det var inne i fengslet.
Etter 15 år så bestemte Amnesty Internationale og "adoptere" han ut av landet og sende han til Norge. Han fikk ikke lov til å være i landet sitt, og fikk ikke lov til å si hade før han dro. Han kom til Norge og har bodd her siden.

Landsmann
Landsmannen finnes
på den ødeste øy,
i den mørkeste skog,
på det neste gatehjørnet,
fjernest av alle,
og samtidig
midt blant det undertrykkede folket.
Han sier:
Glem arrene et øyeblikk.
Glørne ulmer.
For et hjerte som brenner,
er det nok å flamme opp én gang.

Vi glipper tak
i denne visdommen,
den oppnåes på oppdagelsesreiser,
ikke under hverdagsrytmen.
Gjort av uregjerlig lidenskap,
månenetter
og glede, besvarer den ingen spørsmål.
Men den tenner en ild
og vi leter
med ulmende glør
for å forstå
hva en landsmann er.

Av Mansur Rajih's diktsamling "Min brors smerte" mens han satt i fengsel. (hentet fra http://www.hugen.no/hylle/hylle166.htm)

Jeg syntes det var en veldig rørende og spennende historie. Det viser litt hvordan diktatur er i de værste landene. Jeg syntes det er tøft gjort av han og fortelle alle hva han har vært igjennom, og jeg syntes alle skal være med å kjempe for et bedre sumfunn!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar